Nye tider...

Da var jeg på vei ned i bokser igjen. Rettere sagt er alle tingene mine på vei ned i bokser. Jeg flytter. Skal inn til min kjære afrovenn, Daniel. (Sorry, Daniel, orker ikke skrive alle navnene :P)

Gleder meg til å komme på plass og tror det blir et fint kollektiv. En neger på kjøkkenet som lager mat mens jeg ser sporten på TV. Sweet. Mye som tyder på at verden er på vei i riktig retning :D

Forøvrig startet oppkjøringen med Bjørnar i går. Jeg er hun kjipe som ikke kan stille for jeg skal på jobb. Pliktoppfyllende som jeg er løp jeg etter jobb. Er overraskende mange mennesker på SATS kl. 22 om kvelden. Fikk svettet litt gitt. Blir sikkert bra etterhvert. Gleder meg til kampene begynner og vi kan løpe etter en ball istedenfor den meningsløse løpingen på bane eller hvor det nå er. 

Snart begynenr skolen igjen også. Jeg skal først ha en uke fri og gjøre ingenting. Bortsett fra å løpe på en bane altså. Skal rett i praksis vet jeg. På Sotra. Blir nok litt stress å drive å kjøre fra Sotra til Arna hver dag, men det får gå på et vis. Blir spennende uansett. 

Ser frem til en høst med mye å gjøre, mye å se og mye kneking :)

E d nåkke i veien me deg?

Min spreke farmor fylte 75 år forrige uke. Hun er en av de som er "bortreist på dagen." Orker ikke lage til fest, det er visst stress. Selv om jeg vet hun elsker å ha besøk, styre og stelle og i det hele tatt.

Det endte med at en av farmor sine venninner og jeg bestemte oss for å overraske henne. For å vise henne at hun er toskete som reiser vekk siden det er så mange som er glad i henne og vil gjøre stas på henne.

Pappa stilte huset til disp og jeg inviterte. Farmor og farfar trodde de skulle på et lite kakebesøk. Jeg hentet de og farfar lurte veldig på hvorfor han ikke skulle kjøre selv. Han lurte på om han skulle på fyllafest. 

Vi kom opp til pappa og farmor gikk for en gangs skyld først inn døren. Det vil si, hun skubbet meg foran og kom luskende etter. Jeg hører henne rett bak meg i det jeg åpner døren; Ove?! Så begynner alle å synge og farmor bare rygger ut igjen. Hun holdt på å gå rett i bakken. 

Så ble det noen tårer og mye smil og latter. Hun elsket det. Og etterhvert som hun skjønte hva som skjedde kom alle de kjente farmor-frasene. Som feks da hun spurte om det var nåkke i veien med meg som kunne lure gamle mennesker på denne måten. Fantastisk. 

Utover kvelden fant selvsagt han ene frem gitaren og det ble allsang. Jeg merket hvor utrolig få bergenssanger og andre traller jeg egentlig kan. De sang og koste seg hele gjengen og det hele var en stor suksess. Gleder meg allerede til 80års-dagen! :)

Fin historie fra leir...

En av guttene på leiren var ganske godt fungerende. Han lærte seg å snakke i fjor og kan lese og skrive. Han leser veldig mye bøker om Ibsen og gjengen og er i det hele tatt veldig lur. Han har hatt teater som valgfag på skolen og liker utrolig godt å gå på teater. Gutten går på alle scener i Bergen utenom DNS. Han har nemlig en ting for alarmer. På DNS er det en høy ringelyd rett før stykket begynner og denne minner veldig om en alarm. Dette gjør at vedkommende ikke vil gå og se stykker der.

Siden gutten veldig gjerne vil gå her likevel skrev han like greit et brev til teatersjef Bjarte Hjelmeland. Han forklarte på sin egen sjarmerende måte hva som var problemet. Bjarte Hjelmeland må ha blitt sjarmert for han sendte et personlig svar tilbake og fortalte at han syns egentlig ikke denne lyden var så veldig fin han heller. Det hele endte med at DNS får ny ringelyd fra høsten av sånn at alle skal få gå på teater.

Sier en del om en manns kraft til å endre noe :)

Sommerleir 09

Jeg kom hjem fra sommerleir i dag. Utrolig sliten. Gjengen jeg reiste med var 12 voksne, inkludert meg selv, og 5 barn. Eller ungdommer. 4 gutter og 1 jente. Alle autister og alle utagerende. 

Jeg hadde "ansvaret" for et av disse barna. Jeg kommer til å omtale de som barn fordi de fungerer som barn. Hvis de ikke får det akkurat sånn som de vil eller hadde tenkt, så smeller det. Og det smeller kraftig. Man kan ikke bli sint heller for det er sånn de reagerer. Og ofte kommer de seg ikke ut av dette av seg selv heller. Denne gutten jeg hadde ansvar for hadde en hel haug med diagnoser i tillegg til autismen. En av dem var ADHD. Det innbar at han gikk og gikk og gikk og gikk. Og jeg var nødt å gå etter. Hvis ikke jeg fulgte med puttet han all mulig mat inn i munnen, og det er ikke et problem i seg selv siden han er veldig undervektig. Problemene dukker opp fordi han ikke tåler noen verdens ting. Det ble MYE gåing. Nok om det. 

Grunnen til tablettene på bildet er rett og slett at hvis jeg skulle vurdere ville jeg vurdert denne stakkars gutten som narkoman. Han ble stappet full i piller av alle mulige slag. Etter han fikk de forsvant han helt. Jeg fikk ikke kontakt med han, han var sløv i øynene og hadde knekk i knærne. Og han gikk og gikk og gikk. 

Jeg skulle legge han og det var et kapittel for seg sjøl. Stakkars gutten, forferdelig trøtt etter å ha gått hele dagen, spist lite og fått en hel haug med nye inntrykk. Men ligge i sengen? Nope, det har ikke denne kroppen planer om. ADHD for alle penga. Trøtt og sliten, men for mye lopper i blodet til å ligge stille. Så blir han selvsagt frustrert fordi jeg gang på gang legger han ned i sengen (for jeg vet han trenger å sove selv om han ikke vil) og begynner og lugge og klore. Han har jo ingen annen måte å uttrykke seg på. 

Tilbake til pillene. Er det virkelig nødvendig å dope barn ned på den måten? Han våknet om morgenen med abstinenser. Han fikk pillene og jeg mistet han. Fikk ikke kontakt. Sløv i blikket. Kviknet litt til før han var sliten og måtte sitte. I 5 sekund. Opp og gå. Gå og gå og gå. Datt ut. Så fikk han "ny dose" på ettermiddagen og var godt fornøyd. Jeg får vondt inni meg. 

Ellers skal det sies at jeg er veldig imponert over disse unge menneskene og alt de klarer å få til uten å si et eneste ord (kun en av dem som snakket). Jeg er imponert over alt de gjennomførte, mange ting for første gang i livet. Jeg er imponert over alle smilene jeg fikk, tilliten de viste meg, læringsevnen, gleden, sorgene og ikke minst innsatsen. 

Gjengen jeg reiste med har lært meg utrolig mye om å jobbe med autister. Jeg er mange erfaringer rikere, og selv om jeg flere ganger var i ferd med å gi opp er jeg utrolig glad jeg ble med. Ikke bare har jeg lært mye om autisme, jeg har lært veldig mye om meg selv i tillegg. 

Jeg har vært sykt sliten, både fysisk og mentalt, men det har vært verdt det når jeg tenker tilbake på det.

Sånn for å toppe det hele kom moren til "mitt barn" og møtte meg da vi kom tilbake i dag. Hun var så takknemlig for jobben jeg hadde gjort at hun ga meg et gavekort. Varm i hjertet. Det var verdt det likevel!

Sommerferie?

Da var jeg hjemme fra jobb igjen. Egentlig bare hjemme for å pakke bagen min og snu. Skal nemlig på leir i morgen. Skal være der helt til søndag. For så  å gå på jobb igjen mandagen, tirsdagen, onsdagen... Du skjønner tegningen. Lei? Ja. Trøtt? Definitivt. Gleder meg til lønning? Ja. 

Har forresten funnet ut at jobben min ikke har klart å få med seg at jeg går vernepleie, altså har jeg fått 9 kroner for lite hver eneste time jeg har jobbet. Kjedelig for meg at jeg får det etterbetalt. Lykke. 

Tenk om jeg klarer å spare noe av dette som detter inn på kontoen min etterhvert. Da blir det mange fine turer i USA og all jobbingen var verdt det. Forhåpentligvis. Ser for meg Chicago, San Francisco og LA. I tillegg til New York selvsagt. Merker at ambisjonene er høyere enn de bør være. Glemmer litt at jeg skal gå på skole også. Jaja. Lov å dagdrømme en sommer som dette. 

Jeg er faktisk ikke så opptatt av penger som jeg kanskje gir inntrykk av. Til tross for at jeg er fra Fana og har gått 3 år på BI. 

Men jeg liker å få lønn. :)

Fiskebollehåndtrykk

I går skulle jeg hilse på en ny jente på jobben. Jeg strakk frem hånden min for å si hva jeg heter og få vite hennes navn. Hun sa navnet sitt, men det festet seg på ingen måte i min hukommelse. Det eneste jeg husker er det ekle håndtrykket hennes. Eller mangel på sådan. Hun la bare hånden sin ani min. Jeg får fremdeles frysninger. ÆSJ! Ha den ekle fiskebollen for deg selv. 

Jeg mener ikke man skal ta så hardt i at den andre får vondt, men la meg kjenne at det er noen der! Så kan jeg heller bekymre meg for om jeg klarer å si mitt eget navn riktig samtidig som jeg skal huske et annet navn. 

Jeg tok i. Jeg ga henne et normalt håndtrykk. Som i dette tilfellet ble et knallhardt et. Skal man gi beskjed eller tror du de tar hintet? Ikke vet jeg, men jeg syns i det minste man kan gi noe annet enn en flat, slapp hånd. ÆSJ!

Tour de France

Så var vi i gang igjen. Endelig! Jeg kan gjerne sitte inn hele dagen og se på disse spinkle guttene sykle rundt i timesvis. Er ikke veldig mange år siden jeg begynte å faktisk like det. 

Grunnene er mange. Mannen på bildet er en av grunnene. Lance Armstrong er en av de mest fascinerende idrettspersonlighetene verden har sett. Han er SYKT god å sykle, på tross av kreften som holdt på å ta knekken av han. Han er karismatisk, sympatisk, sjarmerende, har kjendiskjærester i ekte Hollywood-stil og han er en kjekking. Skal nevnes at han, som mange ikke forstår, har veldig gode hjelperyttere. 

Hjelperyttere og det at det faktisk er en lagsport er en annen ting som gjør sporten interessant. Det hjelper ikke å være god å sykle hvis du må gjøre alt alene. Ikke en gang Lance klarer å sykle fortest alene, hele tiden. Han har folk rundt seg på laget som drar i de tyngste bakkene, som øker farten på flaten og som henter vann til han i følgebilene når han er tørst. I det hele tatt, det er ikke mange krefter Lance trenger å bruke på å hele tiden være i toppen. Jeg prøver på ingen måte å dempe prestasjonen der er å vinne Touren 7 ganger, 5 av disse på rad hvis jeg ikke tar helt feil. Og nå er han altså på gang igjen og etter 4 etapper ligger han allerede på delt 1. plass. Hvordan kan folk ikke synes at det er spennende?!

Touren er også full av taktikk, lureri, spekulasjoner i hva de andre LAGENE kommer til å gjøre og hva man selv skal gjøre hvis, at, om. Skal vi gå i brudd? Når isåfall? Skal vi følge hvis noen andre prøver seg på et brudd? Når skal vi prøve å hente det inn igjen? 5 km fra slutt? 10? Og ikke minst, hvem skal dra? Hvor skal lagets stjerne, altså sammenlagtkandidaten, ligge i feltet? Er han sterk nok til å gå i brudd? Bak? Foran? Midt i feltet kanskje?

Hvordan i alle dager kan noen mene Touren ikke er spennende?

Nå må jeg gå. Starten har gått. I dag vinner Thor. Heia Thor! (Kommer vel kanskje et innlegg om han senere når han datt eller noe, og må skylde på alt mulig for han ikke vant likevel) 

PS! Lance tror også at Thor vinner i dag :)

Ambivalent...

Jeg skulle rydde leiligheten i dag. Igjen.. Så kom MJ-greiene på Nyhetskanalen. Jeg mener fremdeles at det blir litt VEL mye Michael Jackson i media for tiden, men likevel tar jeg meg selv i å sitte å se hele greien. 

Jeg tror på mange måter at MJ ville hatt en sånn markering hvor man feirer han og musikken hans fremfor mye gråting og hyling. Han var en entertainer hele livet, og jeg syns det er på sin plass at han får avslutte livet sitt på samme måte som han begynte det. På scenen. 

Eneste jeg er kritisk til i forhold til denne minnestunden er disse kjendisene som sier de var vennene hans. Hvorfor i alle dager skal de stille seg opp foran en plakat med bildet hans for å vise hvor god venn de er og at de faktisk var der på minnestunden? Spar meg. Gjør som Elizabeth Taylor og hold deg hjemme. Vi vet alle at hun var en av hans beste venner, fint for hun, og oss, at hun ikke har noe behov for å demonstrere det. 

Men her får det være nok. Vi vet han er død, vi vet han var en av, om ikke den, aller største. Vi vet at han lagde fantastisk musikk og danset som ingen andre har danset verken før eller siden. Han er en legende allerede. Men for hans egen, og vår skyld, la mannen få fred. Hyll mannen, dans, syng og la det være med det!

Så får jeg ryddet leiligheten i det minste. 

PUH!

Skal på nattevakt snart. Aldri vært der før så blir spennende. Prøvd å sove litt på dagen i dag, men får se. Kjenner jeg meg selv rett skal jeg jobbe knallhardt for å ikke sovne. 

Har hatt bursdag siden sist. Den ble feiret på Fridays med god mat, god drikke og gode mennesker. Blir ikke veldig mye bedre enn det! 

Ellers har jeg signert en 6 mnds kontrakt med Bjørnar. Så var det avgjort og det er egentlig bare å begynne å løpe. Spennende å se om kroppen tåler det. 

Grunnen til at jeg skrev en kontrakt på 6 mnd er at jeg har takket ja til plassen i USA. Så om 6 mnd er jeg long gone. Litt blandete følelser, men blir nok bra. Gleder meg litt til å komme meg vekk og få litt nye impulser. Nye folk, nytt sted og nye tanker. Forhåpentligvis. Og 6 mnd går nok fort og plutselig er jeg her igjen. Meg selv eller deg jeg prøver å overbevise? Samme gjør det, ingen vei tilbake nå. 

En ting jeg har bestemt meg for er hvertfall å reise til Chicago og se Bulls. Forhåpentligvis mot Cleveland for jeg vil gjerne se LeBron i aksjon! I tillegg har jeg kjentfolk i Chicago så da slår jeg to fluer i en smekk! Og sist, men ikke minst; Oprah befinner seg i Chicago. Jeg fikk ikke besøkt henne sist jeg var der. Som om jeg kjenner henne. Haha! Nei, men hun hadde sommerferie sist jeg var der. Det hadde forsåvidt jeg også, men fikk hvertfall ikke sett noe show. Så dette må vel planlegges en LANG stund i forveien. 

På en annen side, en helg i Chicago med både Oprah og LeBron hadde kanskje blitt litt i overkant mye for meg. 

Håper folk har tid å komme å besøke. Kjekt for meg det.