Oppkjøring i nytt perspektiv...

Nei, jeg tenker ikke på den typen man har i en bil med en grinete sensor på siden av seg. Jeg snakker om oppkjøring til en ny sesong. Jeg har vært såpass (u)heldig de siste sesongene at oppkjøring er ikke noe jeg har vært overdrevet mye med på. Nå har jeg altså vært så (u)lur at jeg har sagt ja til å spille for Bjørnar frem til jeg drar til Uniten.. Det innebærer selvsagt en LANG oppkjøringsperiode før det jeg egentlig har lyst å drive med begynner. Vi begynte ordentlig på mandag. Startet like så greit med en test, type løping til du spyr, for så å kaste ball etterpå. Greit nok. Jeg løp, spydde nesten, og sleit meg gjennom en time med ballkasting. Sliten? Ja, men greit nok. Det får man bare ta med. Våknet tirsdag morgen med gangsperr i muskler jeg ikke visste jeg hadde lenger, smerter og blåmerker over alt. Digg. 

Senere tirsdag ettermiddag var det duket for ny trening. Denne gang uten test, bare håndball. Tenkte det skulle bli digg å få løst opp all gangsperren og kanskje få en litt bedre dag i dag. Så feil kan man ta. Jeg har enda vondere, er enda mer blå og enda mer sliten. Vil ingen ende ta. Føler meg som en 90 år gammel dame. 

Hører rykter om Stoltzen i morgen. Sweet. Løser sikkert opp alt jeg har av smerter. Mja.

Uansett.. Det jeg EGENTLIG vil frem til med denne sytingen og klagingen er at jeg ikke har noe å sutre over i hele tatt. Som de fleste nok har fått med seg har vår gode venn Marco blitt syk. Det vil si, han er frisk igjen, men trenger en del opptrening for å fungere helt som normalt igjen. Så mens jeg egentlig klager over ingenting, noe som jeg frivillig har begitt meg ut på, må Marco bruke det neste halve året, minst, til å være å gå og stå igjen. Det setter gangsperren min litt i perspektiv. 

Jeg så innslaget om Marco på TV2 hin dagen og så hvordan han jobber med å snu seg fra mageleie til ryggleie, og her klager jeg over en blåveis på øyet. En liten en! 

Marco er en vinner. En fighter. Han har hatt troen på mange, inkludert meg, når de ikke har hatt det selv. Håper, og vet, han klarer å tro på seg selv på samme måte. Kjenner jeg Marco rett er han tilbake før jul. Å spille basket før denne sesongen er ferdig tror jeg ikke blir problem for en mann som han. 

Jeg vet jeg sikkert har et litt glorifisert bilde av Marco, men han vet selv hva han har betydd for meg. Si hva du vil om Marco, men å motivere og gi folk en følelse av å være helt spesiell, det kan han. Heier på deg, Marco og vet du klarer dette! Gleder meg til å se deg kaste ball igjen! :)

"Det største er ikke å aldri falle, men å reise seg etter man har falt" (Helen Keller)