Kristenleir i Spring Break

Da var en uke i Alabama overstått. Vi har hatt spring break denne uken og den ble tilbragt på en misjonstur med menigheten her. Marianne, Mildrid og jeg meldre oss i utgangpunktet på for å gjøre noe annerledes og for å hjelpe noen som trenger det. Etterhvert som vi nærmet oss avreise ble vi mer og mer klar over at det faktisk var en kristenleir vi hadde meldt oss på. Vi måtte til og med signere på å oppføre oss som gode kristne i en uke. Vi lagde selvsagt en scene og fikk fortalt hva vi mente om det. For å gjøre det helt klart, vi har ikke noe i mot at folk er kristne eller noe som helst, men mener heller ikke det er nødvendig å være kristne for å hjelpe noen.

Uansett, vi signerte tilslutt. Det er jo i utgangspunktet brudd mot det å være en kristen for vi løy.

Søndag morgen (i den grad man kan kalle 03.30 for morgen) dro vi på flyplassen. Det viste seg fort at amerikanere ikke reiser så veldig mye, og at de er mer en over gjennomsnittet opptatt av å fungere i gruppe. Alle må gjøre alt samtidig og alle må vente på alle. Etter innsjekking, i gruppe, gikk vi til gaten og i det sekundet de åpnet dørene stod samtlige Augsburgere i kø for å komme inn på flyet. Med unntak av 3 trøtte nordmenn som ikke hadde noen planer om å reise seg før det var helt nødvendig. Det resulterte selvsagt i at hele gruppen stod og vinket oss bort til dem, og vi vinket tilbake. Det stresset gjengen og det ble litt panikk i kulissene. Skulle ikke normennene være med? Kom de til å rekke dette?
Vi rakk det.

Vi kom oss tilslutt på plass, som gruppe, og fant ut at vi faktisk skulle bo i en trailer i en uke. I en trailerpark. Spennende. Alle amerikanerne stupte i dusjen og fikk sminket seg på nytt, mens vi 3 sløve nordmennene fant oss et pledd og la oss strak på plenen. Det var jo sol! Vi fikk en del rare blikk, men etterhvert var det noen som turde å nærme seg oss og syns egentlig det var en god ide.

Mandag dro vi på båttur i Mississippi-elven. Det var fint nok det, men helt vanvittig kaldt.
Etterpå trodde vi at vi skulle på stranden, men det viste seg at vi først måtte se på noen ting som visst var viktige. Vi stoppet i en stor skog og alle amerikanerne måtte opp i et tre. Som gruppe. Vi måtte vente på at alle hadde kommet seg opp og alle hadde kommet seg ned.
Nå skal vi vel på stranden? Sorry, nå skal vi se på en festning. Den var pitteliten og ikke særlig fin, men overentusiastiske amerikanere var fra seg av begeistring.



Kan vi dra til stranden nå?

Vi kjørte videre og tilslutt endte vi på Dauphin Island. Her skulle selvsagt 40 amerikanere på do så vi tre andre stakk avgårde på vår egen vandring mot stranden. Her ble vi liggende i et par timer for å prøve å se litt mindre blå ut.


Tirsdag var første arbeidsdag. Vi ble kjørt til en annen trailerpark og Miss Mildrid, lederen vår, delegerte arbeid. Vi hadde mye å gjøre, men ingen verktøy. I tillegg skulle sjefen sjøl, mister Robert, ha alt gjort på sin egen måte så sparklingen tok litt tid. Veldig lang tid for å være ærlig.
Uken gikk fort for Marianne og meg som satte opp vegger. For de stakkars menneskene som brukte 4 dager på å sparkle og gå over med sandpapir må det ha vært en lang uke.


I tillegg til å stå opp klokken 06.30 hver dag (06.00 for de som hadde frokosttjeneste) har vi stappet i oss alt for masse mat, ledd ufattelig mye av oss selv på kristenleir, hatt masse diskusjoner med både amerikanerne og muslimene på turen, ledd enda mer av oss selv på kristenleir og opplevd hvor stor forskjell det er på nord og sør i USA.

Sjefen for opplegget var en selvlært mann med begrenset kunnskap om annet enn det som han så rett rundt seg. Han visste ikke hvor hverken Norge eller Somalia var. Han fortalte oss at bestemoren hans hadde Alltimers (hun var sikkert alle tiders, men er det en diagnose?). Han fortalte stesønnen sin på 4 år at hvis ikke han sluttet å grine så måtte han bli med han bak huset. Han fortalte stedatteren sin at hun måtte komme seg på hodet ut av kjøkkenet, hun hadde ingenting der inne å gjøre for hun var "nobody." Han fortalte røverhistorier hele dagen og amerikanerne slukte det rått. Kjekt for de, irriterende for alle andre som så rett gjennom han.

Vi har hvertfall ledd mye. For eksempel av Mildrid som på onsdag klarte å forsove seg til frokost. Torsdag hadde hun frokosttjeneste og var klar som et egg. Stod opp og lagde seg kaffe for hun var av en eller annen grunn ufattelig trøtt. Satte seg på terrassen for å ta en røyk og drakk den sterkeste kaffen i manns minne. Lurte selvsagt litt på hvorfor ingen andre kom og lagde frokost. Var det kanskje en beskjed hun hadde gått glipp av? Etter 40 min (FØRTI MINUTTER) kom en av de søte muslimske jentene ut for å gå på do. Hun ser Mildrid sitte der og spør hva i alle dager hun sitter der for. Nei, hun skulle lage frokost. Men Mildrid, klokken er kvart på 5!
Jaja, får gå og legge meg igjen da. Det viste seg å bli nokså umulig å sovne igjen etter å ha drukket så sterk kaffe at hun nesten måtte spise den med skje.

Herlighet for en gjeng. Vi har blitt overrasket over mange mennesker, og jeg tror nok mange har blitt overrasket over oss. Vi har lært utrolig mye av de tre jentene fra Somalia og en hel haug med ting vi trodde vi visste om islam og muslimer har blitt avkreftet. Vi har også lært mye om at amerikanere er kanskje ikke SÅ stolte av landet sitt og hvordan de fungerer som vi gjerne tror.

Som bildet under viser endte denne kristenleiren med at jeg ble muslim.





Gode minner, angrer ikke et sekund på at jeg ble med på Alternative Spring Break. Selv om vi har måtte be for maten, gå rundt i gruppe som en saueflokk og bodd i en trailer i en uke har vi så ufattelig mange gode historier og så mye lærdom at jeg hadde reist igjen uten å tenke to ganger!